De siste ukene har jeg besøkt Kulturstripa på NRK P2 (23.04.20) hvor jeg snakket mye om dagdrømming, og her på Litteraturfestivalradiosendinga på NRK P2 (31.05.20) snakket jeg om krisetid og kreativitet. På Nitimen på NRK P1 (09.06.20) snakket jeg om alt fra dagdrømming og kreativitet til skjermtid og strikking. Alle tre sendinger var en ren fryd, fordi alle var velforberedte og hadde gode spørsmål, var engasjerte og avslappa. Jeg tror jeg elsker radio mer enn noe. Det er ubehagelig at folk ser på meg og å bli tatt bilde av, men utrolig hyggelig at de vil høre hva jeg har å si. Sånn sett føler jeg meg veldig hjemme i beskrivelsene av Lewis Carroll, som hatet å bli gjenkjent som forfatter så mye at han ofte løy om hvem han var - han het egentlig Charles Lutwidge Dodgon. Det hjalp nok ikke at han stammet, var døv på det ene øret og hadde et litt skjevt ansikt. Det viktigste er hva man skriver, i hans tilfelle Alice in Wonderland.